Et E-nummer er en identifikasjonskode for et tilsetningsstoff som er godkjent for bruk i mat i EU og EØS, altså også i Norge. Bokstaven E står for Europa, og tallet identifiserer stoffet entydig – uavhengig av hvilket språk emballasjen er trykket på.
Systemet ble innført for at ingredienslister skulle bli enklere å sammenligne på tvers av land. Når du ser E330 på en pakke, betyr det det samme i Oslo som i Lisboa.
Hva tallene betyr
Nummerseriene sier noe om hovedfunksjonen til stoffet, men mange stoffer har flere funksjoner samtidig.
- E100–E199: fargestoffer
- E200–E299: konserveringsmidler
- E300–E399: antioksidanter og syreregulatorer
- E400–E499: fortykningsmidler, stabilisatorer og emulgatorer
- E500–E599: syreregulatorer og antiklumpemidler
- E600–E699: smaksforsterkere
- E900–E999: glansmidler, søtstoffer og andre grupper
- E1000–E1599: nyere stoffer, blant annet modifisert stivelse
Hvordan et stoff blir godkjent
Før et tilsetningsstoff kan brukes, må det vurderes faglig. I EU er det EFSA som gjør risikovurderingen, mens Europakommisjonen og medlemslandene tar den formelle beslutningen. Godkjenningen sier hvilke produkter stoffet kan brukes i, og ofte hvor mye som er tillatt.
Et godkjent stoff kan bli vurdert på nytt når det kommer nye data. Titandioksid (E171) er et eksempel: det var godkjent i mange år, men ble forbudt som tilsetningsstoff i EU i 2022.
Hva E-nummeret ikke forteller
E-nummeret sier ingenting om hvor sunt et produkt er samlet sett. Et brød med to E-numre kan være et bedre valg enn et brød uten, avhengig av hele sammensetningen. Nummeret sier heller ikke om stoffet er «naturlig» eller «kunstig» – flere E-numre er stoffer som også finnes naturlig i mat, som E300 (vitamin C).